Den første tiden etter terrorangrepene 22. juli 2011 var en intens unntaksperiode i norsk historie. Eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya skapte frykt og fortvilelse i befolk­ningen. Volden var vond og uvirkelig. Men paradoksalt nok var dette også en tid som for mange var meningsfull og vakker. Et behov for å vise styrke og solidaritet forente store deler av landet. Mer enn én million nordmenn deltok i rose­tog. Budskapet var at Norge stod samlet og at demokratiet måtte beskyttes.

Rosetogenes paradokser undersøker hvorfor og hvordan dette rituelle og nasjonale fellesskapet oppstod, hva som kjenne­tegnet det, og hvilke andre fellesskap som ble skjøvet til side. Forfatteren viser hvordan tiden etter 22. juli synliggjorde og satte på spissen det som kjennetegner det norske samfunn og landets innbyggere – ofte på paradoksale måter. Boka er en studie av hva som skjer når et land blir kastet ut i en krise, og folk raskt må finne frem til tanker, følelser og handlinger som kan reparere en skadet virkelighet.

Tore Witsø Rafoss er sosiolog og forsker ved KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

«Med en rekke empiriske kilder og et sensitivt teoretisk rammeverk tegner han et større bilde. Det er noe gammelmodig over denne studien. I en akademisk verden stadig mer preget av tellekant-fetisjisme og strevet for å komme inn i high impact journals har denne type bøker blitt sjeldne. Den minner litt om de klassiske monografiene vi fikk på 1960- og 1970-tallet, i den første generasjonen av norske sosiologer. De ga kompleks empiri mening gjennom djerve teoretiske grep. Dette er en uvanlig utgivelse, og det er aldeles nydelig sosiologi.» – Willy Pedersen, Morgenbladet