Hvordan skal man bryte ut av kunstinstitusjonens milde toleranse når all kunst synes å være «tillatt»? Fremgangstanken, en forutsetning for modernismen, har vært dominerende så lenge at den selv har blitt tradisjon. Paradoksalt nok blir det å benytte seg av tidligere tiders formgrep kanskje i dag det mest «moderne».

I Tilbake til fremtidenutforsker Giuliano D'Amico den nordiske retrogardismen, en litterær og kunstnerisk bevegelse som utviklet seg i Norge og Sverige rundt 1995-2011, og som har vært Nordens mest konsekvente forsøk på å tenke samtidslitteratur i andre baner enn de man finner i modernismen og postmodernismen.

Boken tar for seg forfatterskapet til den svenske, Oslobaserte lyrikeren Håkan Sandell (1962), som er retrogardismens viktigste dikter og ideolog, og setter det i dialog med norske diktere som Ronny Spaans (1976), Ulrik Farestad (1984), Bertrand Besigye (1972) og Cornelius Jakhelln (1977).