Denne boka handler om troverdighet i rettssalen, om hva vil det si å være tiltalt, og til syvende og sist om den enkeltes rettssikkerhet. I en rettssak er det minst to fortellinger som utfordrer hverandre om å være den mest overbevisende. Hjorth er inspirert av Ludwig Wittgenstein og hans begrep om språkspill. Hun viser hvordan fortellingene står i forbindelse med forestillinger dypt forankret i kulturen. De ulike fortellingene om de tiltalte og de tiltaltes fortellinger om hendelsesforløpet står i nær forbindelse med det vi kan kalle standardiserte eller underliggende fortellinger i kulturen, og hvordan språkspillene fremmer disse. Men dette mener forfatteren at det fins velkjente og fra generasjon til generasjon overleverte fortellinger som springer ut av våre felles forestillinger om verden og mennesker. Grunnlaget for slike standardiserte fortellinger er en form for kollektiv kunnskap om den kulturen vi lever i, og menneskene vi omgås. I hvilken grad påvirker disse hvordan den tiltales fortellinger blir oppfattet? Menneskers ytringer er å betrakte som bevis. Men hvorfor oppfattes noen ytringer som mer troverdige enn andre? Gjennomgående case i boka er Orderud-saken, men det blir også vist til andre saker. Forfatteren analyserer gjennom lydopptak fra rettssalen i hvilken grad de tiltalte oppfattes som troverdige og hvorfor.