Samlet sett er Reegårds bok en nyttig påminnelse om hva EØS-avtalen er og ikke er, og av hvor viktig det er å ikke overtolke avtalen.

Reegårds kanskje overraskende påstand er at EØS-avtalen gir enkeltlandene anledning til å utforme denne balansegangen selv. Men da må politikerne ha selvtillit. I stedet for å ha all oppmerksomhet på hva som er tillatt, enten det er bra eller dårlig, bør man starte i den andre enden, med hva som er ønskelig. Budskapet er klart: Ikke løp til juristene før du vet hva du vil!

Stein Reegårds EØS-bok danner et godt grunnlag for å fjerne myter. En tilsvarende tankegang bør legges til grunn for å få skikk på kraftmarkedet. Også her er det et visst nasjonalt handlingsrom som norske politikere bør utnytte bedre. Alternativet er at tilliten til både EØS og regjeringen blir ytterligere svekket.

Det mangler ikke på enkeltsaker der det fremstår som om EØS-avtalen hindrer Norge i å bestemme selv. Av den grunn er den stadig omstridt. Ikke minst i fagbevegelsen. Derfor har LOs tidligere sjeføkonom Stein Reegård brukt tid og krefter på en ny bok om EØS-avtalen. Det han har kommet opp med, er i grunnen akkurat det ledelsen på Youngstorget skulle ønske seg. Det viser seg nemlig at det sagnomsuste handlingsrommet finnes.

EØS-avtalen må leses med politiske briller. Vi må ikke stirre oss blinde på paragrafer og ofte tynn rettspraksis, skriver Reegård. Han mener at handlingsrommet ikke kan defineres på forhånd i en sak. Det blir til i et komplisert samspill mellom rettspraksis, politikk og de involverte aktørers samfunnsforståelse.