Gjennom brevskriving har mennesker i århundrer delt tanker, følelser, lengsler. Brevene i denne boken utgjør en slik henvendelse, drevet av desperasjon og et ulmende ønske om forandring. Vekk fra rasjonalitet og målstyring, i drift mot frihet og de grunnleggende relasjonene livet består av. Med et utgangspunkt i den aldrende kvinnens knapt synlige posisjon i vår kultur skriver avsenderen brev til en livsledsager, til en venninne og til et ukjent «du». Hele veien drives hun av et ønske om å tenke klare tanker, lytte til inderligheten og alvoret og ta gode avgjørelser. Om det så står i motsetning til all gjeldende fornuft.

Wencke Mühleisen har gjennom et helt liv markert seg som en aktiv deltaker i samfunnsdebatten, både som performancekunstner og kjønns- og medieforsker. Hun er en uredd forkjemper for menneskers fellesskap, utfoldelse og friheten til å forme egne roller.

Anmelderne mener:

«Wencke Mühleisen stiller seg selv fram, sårbart og reflekterende […] Her er det mye velformulert språkkritikk: ‘Jeg har skrevet oppsigelsesbrev til fakultetsledelsen ved universitetet. Jeg sletter humankapitalkontoen min, sier opp det akademiske entreprenørskapet mitt og min innovasjonsdrevne konkurransevillighet. Jeg, engstelige gamle menneske.’ Disse passasjene er virkelig gode. De levendegjør den utbredte frustrasjonen ofrene for vår tids nytale opplever, et språk de så gjerne skulle gjort opprør mot.» Jon Rognlien, Dagbladet

«… en punkthistorie over selvrealiseringens nytelse og kollaps, for leseren også en vidtfavnende, morderisk beskrivelse av et samfunn som målstyres etter forbeinete bedriftsøkonomiske prinsipper, helt opp til universitetsnivå, der (ånds)friheten kunne tenkes å herske. Det er ikke å holde ut for Wencke Mühleisen, i denne gripende personlige og systemkritiske romanen.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

"All gjeldende fornuft har, som Mühleisens tidligere utgivelser, verdi på grunn av forfatterens refleksjoner. I blikket til Mühleisen finnes 70-tallsfeministen, kjønnsforskeren og den radikale, alle gir perspektiver som på ingen måte er dagligdagse. Samtidig tilhører blikket et sårbart enkeltmenneske med særegne svakheter og styrker, som også siver inn i skriften. […] At Mühleisen anlegger begge disse blikkene på seg selv og sine omgivelser, gir en refleksjonsform som er et særsyn i norsk samtidslitteratur." Carina Beddari, Morgenbladet

«Mühleisen har en egen evne til å kombinere et selvkritisk og et kulturkritisk blikk, med en sjelden grad av oppriktighet, og det gjør henne alltid interessant å lese.» Kaja Schjerven Mollerin, Klassekampen

«Virkelighetslitteratur som virkelig betyr noe […] Det skapes et rom for å tenke sammen med forfatteren som går utover rammene en roman vanligvis har […] For hva trenger vi fiksjon til, egentlig? En fluktrute fra hverdagen? Nei. Vi trenger fiksjon for å tenke fritt rundt de delene av livet som vi ikke er ferdig med eller ikke har forstått. Med en bredere horisont, hvor vi kan dikte opp nye synsvinkler fritt, uavhengig av hvordan ‘det egentlig var’, settes vi kanskje i stand til å få tak i det vanskelige eller det vi ikke forstår. Så kan vi kanskje leve videre.» Kjetil Røed, Aftenposten