Med oversettelsen av Andrej Platonovs roman «Anleggsgrøften» foreligger en høyst uvanlig bok, en kritisk og surrealistisk samtidsskildring som viser hvordan et diktatur ved å infiltrere folks språk også tar dets tanke og identitet i besittelse.

Beretningen har mange likhetstrekk med mer berømte framtidsdystopier, men en vesentlig forskjell er at Andrej Platonov (1899-1951) skrev «Anleggsgrøften» i 1930, i den første femårsplanens tid, i den innledende fasen av landbrukskollektiviseringen, i en tid da Sovjet-regimet hadde bestemt seg for at alle skulle være lykkelige og hengivne.

Og det var ingen skremmende framtidsroman Platonov skrev, men sin versjon av et regime og et samfunn han kjente svært godt og hadde tatt sin del i bejublingen av.