Senhor Napumoceno da Silva Araújo etterlater seg et testamente på drøye 387 sider. Lesingen er en møysommelig affære (på grunn av lengden) og dessuten forbløffende (på grunn av innholdet) og opprørende (spesielt for nevøen Carlos). Avdøde kom fra små kår og ble en fremgangsrik og respektert forretningsmann på Kapp Verde, med en formue som blant annet bygget på det pussige innfall å kolportere paraplyer – på en øygruppe der nedbørmangelen er katastrofal. Herren levde tilbaketrukket og ugift, med en eneste nærstående slektning – Carlos, som tror seg å være enearving. Testamentet folder seg ut som en åpenhjertig selvbiografi, en selvutleverende beretning om en hedersmanns skjulte livsutfoldelse, ikke minst hva gjelder erotiske lidenskaper. Den hyppig nevnte Adélia har spilt en vesentlig rolle i hans liv, og kvinnen med det uimotståelige grønne skjørtet (grønt er herrens yndlingsfarge, slik den også kjennetegner den lokale sportsklubben) er lett å oppspore. Og så er det Maria da Graca! Den skjønne Maria.