«Mammas øyne var umulige å tyde, hun sa nesten ingenting heller.

Det første broren min Mik sa: Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje. Han sa det veldig enkelt og greit, ikke overraska, mer bekreftende, faren min nikket han også, faren min var enig, Mik sa noe han kjente seg igjen i, alle var liksom enige, som om vi alle på en eller annen måte hadde forberedt oss eller tenkt det før, tanken hadde allerede streifet oss, og da hadde den vel også streifet Nils selv. Mest sannsynlig for lenge siden. Da han bodde i skogen eller kanskje de første gangene han ble lagt inn.

Vi hadde kanskje tenkt allerede da, at denne gutten, han kommer aldri til å bli gammel, han kommer aldri til å få barn, gifte seg, kjøpe hus og bil.» En bror dør, og "Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)" er historien om familien som blir igjen. Om en mor som bare gråter, om en far som ikke er tilstede, om søsken som prøver å forstå. Skaranger skriver rått og rørende om livredning og ansvar. Hun skriver om fortvilelse og raseri, men også om kjærlighet, håp og lyset som finnes.