« I en morsom og sorgfull parodi går han til et gevaltig angrep på den oppblåste, hemnings- og hensynsløse ego-litteraturen (...) Kristian Klausen viser i all hverdagslig enkelthet hva selvtekt i form av en hensynsløs opphevelse av sjangerskillene mellom fiksjons- og saklitteratur uvegerlig må føre til.»




















