Et usignert brev til verden er tittelen på etterordet i denne spesielle diktsamlingen. Her forteller Hanne Bramness om hvordan hun kom over ei slitt, unnselig skrivebok som viste seg å inneholde en godt bevart hemmelighet. Den hadde tilhørt en pasient på Valen sykehus, hvor Olav H. Hauge også tilbrakte mange år. I boka finner hun fragmenter av dikt, overstrykninger, og ufullendte setninger, ”negativer” som kan framkalles, og hun blir grepet av et ønske om å se de ferdige diktene.

Men er det sannheten? Ved å skape usikkerhet om dikterjegets autentisistet ønsker forfatteren å problematisere dikterrollen. Et annet ønske med boka er å vise litt av den omvendte litteraturhistorien, den som ligger i mørke, den som ikke ble noe av eller ble glemt. Det lille som er kjent eller diktet om ”den ukjente”, forteller på dobbelt vis hvor skjør en forfattergjerning er, hvor kort vei det er til stillhet og glemsel. Har den svakes stemme mulighet til å bli hørt? Graden av menneskelighet i samfunnet kan måles utfra det. Vi er alle avhengig av andre for å skape og diktet er avhengig av leseren.