I Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapittel. I hovedsak følger vi en familie, med faren Roy og sønnen Aksel som hovedkarakterene, og Kjersti som jobber som primærkontakt for den handikappede skoleeleven Siri. Vi følger deres dagligliv og hvordan det utspiller sin lavmælte dramatikk i en kommune avfødt av det nyrike Norge.

Familiefaren Roy sliter med selvbildet; han er eldre enn sin kone, og vi får se ham i ulike situasjoner hvor han forsøker å finne en bekreftelse på at han fremdeles eksisterer, er verdig og viktig. Dette også overfor sine to barn som han heller ikke når, verken følelsesmessig eller sosialt.

Kjerstis liv med den krevende spesialklassen utgjør også en stor del av handlingen, ved siden av hennes forsøk på å innlede en slags romanse med taxisjåføren Morgan.

Det handler om drømmene man har på et sted hvor alt virker langt unna. Det handler om alle menneskenes forhåpninger om at livet skal romme noe mer. Men som nevnt handler dette også om et samfunn, åpne nye rom i det, se bak fasader, gå dit man vanligvis ikke går for å finne nye mønstre og strukturer.

Nesten alle kommer til syne og får beskrevet biter av sitt liv, bussjåføren, kjørelæreren, sykepleiere, rektoren, elevene, kultursjefen, og til og med kronprinsen idet han besøker byens ungdomsskole for å holde et klimaforedrag. Det er et ambulerende blikk som snitter inn i et stykke norsk virkelighet. Fortellerblikket sveiper over tettstedet som en lyskaster i et dårlig opplyst landskap. I det hele tatt gjøres det skarpe sosiale og samfunnsmessige riss. Eivind Hofstad Evjemo våger noe som ikke mange i hans generasjon gjør, å skrive om et samfunn og utforske det sosiale hierarkiet. Og han gjør det i et ladd og sanselig språk.

Les mer om boken her.