Kolrun og moren går en tur langs åkrene i Verran med en vond sannhet usagt mellom seg.

Ulvhild la en hånd på Kolruns skulder og smilte forsiktig til henne.

Kolrun snudde seg og så ordentlig på moren. I vårsolen var hun blek, ikke vinterblek, som så mange var på denne tiden, men det var en blekhet som kom av sykdom … eller, slik Kolrun mistenkte, av søvnløshet.

«Jeg tenker vel på det samme som du,» svarte Kolrun stille og smilte stramt. «Gårdkjøpet.»

«Jeg har brukt alt mitt vett, all min tid og alle mine krefter på denne gården. Om jeg mister plassen min her og må se på at andre kommer hit ...»

Moren tidde, og Kolrun la merke til at hun kjempet med gråten.

Når har jeg sist sett mor gråte?