"Jeg skal fortelle om volden, fordi den har innhenta oss. Jeg sier oss, sjøl om det er Bill som ligger på sjukehuset. Volden må fordeles jevnt utover, for at jeg skal tåle den, jeg velger å gjøre det sånn. Volden har ingen begynnelse. Jeg kan ikke velge meg et punkt i historien der volden opptrer for første gang. Den er synlig allerede i barnet, i barndommen, og hvis en har uflaks fortsetter den å finnes, ikke bare på innsida, men på utsida også. Volden har alltid vært helt nær meg, eller så har den bevega seg nesten i utkanten av synsfeltet mitt - aldri egentlig borte." Molli er tilbake i hjembyen for første gang på flere år. Nå sitter hun ved sengekanten til broren Bill. Han ligger i dyp søvn med alt mulig kobla til kroppen og et blåmerke forma som et fotavtrykk på ryggen. Bill ble funnet nede ved elva, han lå der sammen med Ib. Ib hadde fortsatt sprøyta mellom tærne, kroppen var kald. Det lå ei jernstang på bakken ved siden av. Molli leiter i minnet, siden alle hendelser er punkter man kan følge som et spor: Det starter med en barndom. Sånn er det. Mamma Karla blir valgt av en forferdelig mann. De flytter inn i Frank sitt hus, så kommer det forferdelige til syne. Men det står også et akvarium i stua som lyser blått. Det finnes et barn i speilet som maner noe fram. Det finnes en onkel. Og elva renner gjennom sommeren. Sola brenner over asfaltplassen. Alt glimrer som en nattehimmel.

Med Det tolvte huset har Malin C.M. Rønning skrevet en rå og bevegende roman om en bror og en søster, om utsatthet og ensomhet, og om voldens ødeleggende grep om virkeligheten.