Amanda er overbevist om at det er et menneske som står skjult bak de store bladene og stirrer på henne. Det burde fylt henne med glede å oppdage at hun ikke var det eneste levende mennesket i den enorme ødemarken. Så hvorfor føler hun bare redsel?

Hun hørte trampende føtter mot bakken og krøp sammen med hendene over hodet. Skjelvende lå hun sammenkrøpet og holdt om hodet mens hun ventet på smerten. Hvor eller hvordan den ville ramme, var umulig å forutsi, men hun var sikker på at nå var det ute med henne.