Eva lever et forholdsvis normalt, gjenkjennelig og godt liv. Jobb, egen leilighet, nye og gamle venner og så videre. Ingen grunn til bekymring, ytre sett. Men så en dag, på baderomsgulvet, får hun et panikkanfall. Og uten at hun skjønner hvorfor inntar frykten kroppen hennes, hun blir det veldig mange mennesker er: Engstelige, fryktsomme, utsatte. Hun søker seg bort fra vanlig samvær, vil heller sitte på rommet og passe på seg selv, eller løpe runder på Bislett sammen med ingen. Runder på runder som skal passe på henne, styrke kroppen, sørge for at hun ikke dør. Som hun kan gjøre når som helst. Folk dør jo hele tiden. Uten forvarsel. I alle aldre. Så hvorfor ikke Eva? Du dør ikke er både en veldig liten og nær sagt uendelig stor roman – om hvordan en ofte uforklarlig og tilsynelatende årsaksløs angst kan prege oss mennesker. Få oss til å søke bort fra det vi før søkte oss til. Fordi vi skjønner en grunnleggende grufull ting: at det ikke går av seg selv å være oss selv. Vi må slåss for det. Som regel mens ingen ser på. Men det er også en historie om å leve videre mens man slåss. Og om de venna som ikke slutter å ringe, selv om du aldri ringer tilbake. Jeg løper aleine, flere ganger i uka drar jeg hit, før jobb, etter jobb, løper runde på runde, forbedrer tidene mine, løper bak folk og forbi folk, varmer opp og løper ned etterpå, sitter på gulvet og tøyer, bruker kroppen min for å kjenne at den er der. Hver dag er jeg overraska over at den fortsatt er der.