En sommerdag mens alle naboene er samlet til fest, og med mann og barn rundt seg, får Elvira nok. Hun røsker med seg en vinflaske og løper gjennom busker og kratt, inn i skogen, til lydene fra festen bare er et fjernt sus. Der legger hun seg ned og prøver å forstå hvorfor hun måtte flykte. Hvorfor hun ikke kunne stå i det lenger.

Hun stiller spørsmål ved den kristne altruismen om å elske sin neste som seg selv. For når i livet er det egentlig meningen at man skal lære å elske seg selv? Og når vet man om noe er godt eller ikke?

Elvira har klikka er en ny stemme i den eviglange samtalen om mors rolle og mors stemme i ens eget liv, om tro og tvil, om menn som ikke får nok sex, og om kvinner som til slutt ikke orker mer og biter fra seg, bokstavelig talt.