Romanen åpner med et fotografi, et bilde av en svært ung kvinne. Forfatteren ser et menneske som er fri, lykkelig, i full fart på vei mot fremtiden. Et menneske som både ligner og slett ikke ligner moren han husker fra oppveksten som en utsatt og undertrykt kvinne som oppdro fem barn i fattigdom.

I likhet med sin sønn, bryter moren opp, hun i godt voksen alder, for å skape seg et annet liv. Hun oppsøker ham i Paris og ber om å få vaske leiligheten hans mot en beskjeden lønn. Han sier nei, og tilbyr henne litt penger. Senere, etter å ha betraktet hvordan hun utelukkende ved hjelp av egen viljestyrke makter å skape seg en annen tilværelse enn den hun syntes dømt til av samfunnet og menneskene rundt seg, skal han kalle henne «dronningen av Paris».

En kvinnes frigjøring er et ømt og skarpt morsportrett, en historie om oppbrudd og forsoning og et litterært manifest.

Samtidig belyser den det som kanskje er forfatterens større prosjekt, å vise et slags røntgenbilde av samfunnet gjennom sin egen og sin families historie. Og få andre kan skildre det store i det lille med et bedre og skarpere blikk enn Edouard Louis.