Fugler, blomster og trær figurerer hyppig i diktene i Torgeir Rebolledo Pedersens trettende samling, gjerne som utgangspunkt for poetiske refleksjoner om å være en far og om å være en sønn, om den mexicanske morfaren som også skrev dikt, om kunst og politikk og tilhørighet. Torgeir Rebolledo Pedersens dikt er livlige, eksalterte og sangbare, og lettheten i uttrykket gjør at diktenes utforskning av tilværelsens alvor og dødens uavvendelighet, av erfaring og forsvinning, virker desto sterkere.