Camilla Groth tar utgangspunkt i noen av bildene til Edvard Munch (Pubertet, Den druknede gutt, etc.) og skriver seg inn i dem, inn i de portrettertes tanker og liv. Hva tenker den unge jenta på sengekanten mens blikket til Edvard stryker over henne igjen og igjen?

Munchs malerier er som kjent særdeles engstelige arbeider; mørke, uavsluttede og spørrende, fulle av mennesker i det vi uten å overdrive kan kalle vanskelige situasjoner – så var det på høy tid at noen tok seg bryet og gi disse menneksene stemme, la dem svare på bildene av seg selv, la dem leve og kanskje by på litt lys i Munchs stummende mørke.

Om Pubertet, for eksempel: Hvorfor sitter den unge jenta naken på sengekanten? Hvorfor forsøker hun å dekke seg til? Hvorfor er Edvard interessert? Hva er det han ser, tror hun? Hva er det hun ser der hun blir sett og foreviget? Skal det skje noe fælt? Har det allerede skjedd?

Et sted der ute er jeg lykkelig vrenger forholdet mellom kunstneren og kunstnerens motiver: Her stirrer de tilbake på ham.