En 48 år gammel kunsthistoriker kjenner på forfallet. Ikke bare i det ytre, også tilværelsen får stadig mer preg av lede enn lykke. Under et rutineoppdrag tar han et maleri med hjem til sitt paulun – biblioteket i huset kona ofte nevner hun eier. Joda, han leser, men liker aller helst bøkene som objekter. Lukten av skinn. Teksturen i papiret. Graden av sjeldenhet. Bøkene har alltid gitt ham følelsen av ekstase og sakral ro på samme tid, særlig med et glass fransk eleganse i hånden.

Nå er han rystet, både av maleriets motiv og en mulig sensasjon; er det virkelig original Magritte? Et ukjent motiv fra suiten Lysenes imperium? I så fall verd millioner. Klassifiseringen av innboet i leiligheten på Frogner som har stått ubebodd siden krigens dager, skal dessuten sette ham på sporet av hans egen farfar, hvis minne etterslekten kanskje med god grunn har fortiet.

Jan Are Thorjussen har med Felix culpa skrevet en rikt fasettert roman med eksistensiell nerve. En klubb som hovedkarakteren inviteres inn, som har et særegent opptakskrav av litterær karakter og som er sentralt i romanens forløp, er dannet for å utforske en paradoksal moral i Roman R. Polanskis filmunivers.

– Jeg tolker Polanskis filmer som … han lette etter passende fyndord – som porter inn til ... purgatorier! Et sted, eller snarere en tilstand, der man møter seg selv i sine sjelekvaler … og lar seg foredle. Han smilte, skålte, som om han var fornøyd med formuleringene. Som om han endelig hadde klart å sette presise ord på teoriene sine.

Jeg nikket, og begynte så smått å få sansen for mannen. For ideene hans. At selv såkalte misgjerninger, endog overlagt umoral, til syvende og sist kunne føre til noe godt, til noe bedre. Etter en omvei av sjelekvaler og skyld. Blikket mitt sveipet på ny over filmplakatene på langveggen, og jeg spurte meg selv hvilken hensikt det dypest sett hadde å skulle la seg foredle, når utakk likevel var verdens lønn.