På mange måter er "Filosofiens natt et grenseoverskridende verk. I det ytre kan teksten minne om lyrikk, med linjebrudd og ujevn høyremarg, og samtidig er det en fortelling, prosa og kanskje til og med roman, men kanskje tydeligst, en monolog, ord og setninger framsagt av en på alle måter ensom stemme. Her er likevel alle kjennetegn på Noréns litteratur, uansett sjanger. Lyrisk fortetning, modige overganger i tanke og billedspråk, et hverdagsnært talespråk som likevel rommer noe annet, et annet høyere sjelegranskende og skjebnetungt perspektiv . Og i alt dette, også humor. Som alltid skildrer Norén mennesket som et vesen som lever tett på sin eksistensielle grense. Filosoferende over sitt opphav, sin skjebne og retning. Som sterke enkeltindivid med vidåpne sjelsliv, som samtidig er oss alle. Her tenker, prater og mumler en person seg gjennom natten. Man forstår at slutten nærmer seg, og teksten jakter forsoning med slutten og samtidig et behov for sette ord på de ytterste menneskelige spørsmål og redselen foran den endelige natten. Lars Norén har alltid hatt en særegen stemme, også når han knytter seg til andre som på samme nakne, sårbare og kompromissløse måte snakker om menneskets utsatthet. En Paul Celan, en Samuel Beckett. I Filosofiens natt hører leseren i teksten en stemme som rystet skjelver i redsel, av de følelser vi har, og man suges inn i den virvel av nattlig engstelse Norén skaper, en menneskelig tilstand som er nå samtidig, og alltid. "Noréns nihilism har aldrig varit vackrare" - Svenska Dagbladet "Lars Norén udgiver et kulsort mesterværk af en bog.'Filosofiens nat' er et dystert rekviem, som sætter en i godt humør." - Politiken "Jag hade glömt att litteratur kunde vara så flödande, så sann och uppriktig. - Göteborgsposten