"Denne gang slipper De meg ikke, jomfru. De har så lenge lovt å fortelle meg om Deres setertur, og nu har De så meget mere grunn til det, da vår egen later til å bli til vann. De skylder oss denne erstatning for våre planer, som er blitt så bedrøvelig skuffet." Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag."