På en sjeldent virkningsfull måte holder fortelleren tilbake informasjon[...]. Et sted i oppveksten oppsøkte hun biblioteket og begynte å lese litteratur, for eksempel greske tragedier. I en av dem finner hun en replikk av Elektra, opphavet til romanens tittel: Ei som en logrende hund er mitt hjerte. Slik jeg leser den nynorske versjonen, oppretter den en forbindelse mellom morens ironi, hennes små, uutgrunnelige fortellinger, og muligheten datteren ser for et annet liv, uten å være bundet til å leve med en hunds lydighet. Koplingen er kompakt formulert, nærmest genial. Den sprer et nett av mulige betydninger utover i en roman man ikke lett blir ferdig med.

Djupvik løfter frem tankevekkende innsikter om konsekvensene av å ha religion som den dominerende faktoren i livet [...]. Laura Djupvik går inn i dette komplekse feltet med et sobert, lavmælt og tidvis poetisk språk [...]. Hjartet er ingen logrande hund oppleves som et engasjerende bidrag til den eksistensielle samtalen vi alle før eller siden har med oss selv.

Laura Djupvik har skrive ei medrivande bok med tvisyn om det krevjande livet i fellesskap og kvar for oss.