Emilia lukket øynene og følte at hun helst ville synke inn i søvnen igjen. Alt virket så nytteløst. Det var som om hele livet hadde mistet sin mening. – Ikke gi opp, Emilia … Ja, vi kan vel være på fornavn med hverandre, kan vi ikke? Ikke gi opp. For den tynne, lille jentas skyld. Det virker som hun er sterkt knyttet til deg. – Ja. Emilia åpnet øynene igjen. – Hun er knyttet til meg. Og jeg til henne, tenkte hun uten å si det høyt. – Jeg skal ikke gi opp, hvisket hun lavt. – Victoria trenger meg. Men akkurat nå er jeg så forferdelig trett.