"Slett ikkje verst, tenkjer eg etter Rune Belsvik sin første roman for vaksne sidan 1999 (...) Den unge og gamle Berit går godt saman i romanen og Rune Belsvik si utforsking av korleis to enkeltepisodar i dei sårbare åra formar eit heilt liv, står til truande."

Vidar Kvalshaug, Aftenposten

"Beskrivelsene av denne sjelelige skjørheten er gode, boka formelig dirrer av uro og anspenthet. Repetisjonene og monotonien som preger romanen går på tålmodigheten løs, men gir også en klaustrofobisk, desperat tone som tvinger leseren inn i Berits private lille helvete. Det er mørkt og bevegende (...) Humoren gir teksten et preg av fandenivoldskhet som passer godt – Berit er kanskje skjør og selvutslettende, men når det gjelder å kjøre seg selv til grunne, er hun ustoppelig."

"Det Belsvik gjer, er å syna stadia fram til ho har blitt den kraftlaust suisidale kvinna ho er. Ho har visseleg ikkje blitt berga av ektemann og trygt familieliv, med ein ektefelle som er like kjærleg, overberande, realitetsvegrande «snill» som ho sjølv i si tid var preg- og kjernelaust «søt». Det er trøysteslaust. Det er effektivt skrive."

"Kanskje kan man si at dette er en historie om at det kan gå bra bare man blir sett - eller bare man går inn for å ta seg sammen. En roman som peker på det store, svarte, men som også oppmuntrer.(...) for mange kan dette være en viktig historie."

"Belsviks sterkeste kort her er uten tvil språket og roen i fortellingen. Det er tidvis både poetisk, ladet og sterkt."

Mari Nymoen Nilsen, VG