Hovedpersonen i Erling Pedersens roman "Høst" er kommet til veis ende. Han tilbringer sine siste dager i en omsorgsbolig. De såre, men viktige tankene, presser seg frem: Hva brukte jeg livet til? Hva er det som egentlig betyr noe? Har jeg noe ugjort?

Og det er i denne tilstanden, mens han går ut og inn av søvnen, pendler mellom drøm og virkelighet, at han får en idé: Han vil legge ut på en siste vandring. Hjem til sitt barndoms landskap, opp på fjellet der stillheten og kanskje tilgivelsen er. Vekk fra alt vondt. For han bærer på noe, noe han angrer, men som han kanskje kan komme til klarhet i, forsones med.

Med seg på reisen får han den unge kvinnelige hjemmepleieren, det er til henne han forteller sin historie. Menneskene han har truffet, valgene han tok og ikke tok. Hva som egentlig skjedde, den gangen.

Erling Pedersens roman handler ikke bare om denne ene gamle mannen. Den handler om en hel norsk generasjon som har hatt alle muligheter i livet og neppe vært forberedt på døden. Den handler om gapet mellom alt du har tatt for gitt og det du ikke kan rømme vekk fra.