Dikta i denne samlinga kan kanskje best karakteriserast som musikalske tekstar om det som lyser for alt som er borte. Den musikalske diksjonen gjer orda gode. Det gjer også den personlege patos, helst sorga og tøyinga mot yttergrensene i eksistensen. Med denne boka fullfører Jon Fosse ein lyrisk trilogi som byrja med "Engel med vatn i augene" og heldt fram med "Hundens bevegelsar".