Jeg kjente ansiktet stivne, jeg var tørr i munnen. Om noen hadde spurt meg, hvordan har du det nå, da skulle jeg ha svart, det gjør vondt akkurat her, og pekt på et sted helt øverst i brystet. Året er 1989, verden snur, muren faller; i løpet av noen intense høstdager følger vi Arvid Jansen, 37 år. Han skal skilles. Mora hans har fått en kreftdiagnose og reiser brått til Danmark med den gamle ferga Holger Danske. Hun har noe ugjort der. Arvid følger etter henne to dager seinere. Han føler at han må. Begynnelsen av 70-tallet: Arvid er industriarbeider. Han har proletarisert seg, og i moras øyne forspilt sjansen til et annet liv enn livet hun har hatt. En morgen ser han den unge jenta i den blå frakken på en t-banestasjon. De møtes og de møtes igjen; det er bare du og jeg, sier de til hverandre, bare du og jeg. Og så går tida.