"Jeg forsvinner" viser noen få personer fanget i en virkelighet på randen av katastrofe. De flykter, men kommer ikke unna, flukten bringer bare nye farer. Samtidig tenker de seg inn i andre mulige skjebner, de trekkes bort fra sitt eget mot noe annet. Det er grusomt og vakkert, virkelighetsnært og stilisert. Personene synes å klamre seg til tomme ord for å dekke over brådypet som trekker dem ned, de insisterer på at de har det godt mens deres verden revner. Kåret til en av årets beste bøker 2011 i Klassekampen.

"Lygres fiktive drama framstiller katastrofen mesterlig, sannere og sterkere enn noen form for reality-tv. (...) At Arne Lygre hører til i den absolutte eliten av norske forfattere, har vært åpenbart i flere år."

Tom Egil Hverven, Klassekampen

Tildelt Ibsen-prisen 2013

"Formen speiler innholdet på en elegant, suggererende og intellektuell måte. Teksten er både åpen og gåtefull med mange skiftende landskap. Med «Jeg forsvinner» befester Arne Lygre sin posisjon som en av våre mest interessante dramatikere."

Fra juryens begrunnelse

Arne Lygre er innlemmet i Norsk dramakanon med stykket "Jeg forsvinner". Juryen uttaler:

Arne Lygre (1968-) er en ytterst særpreget stemme i nåtidens litterære Norge. Han debuterte med "Mamma og meg og menn" (1998), en enakter som bar bud om en formbevisst teaterdikter med både tidskritiske og personlig utfordrende historier. Slike historier er også et særkjenne ved hans kritikerroste og prisbelønte prosa, men det er som dramatiker han har gjort seg sterkest gjeldende. Inklusive "Ingenting av meg" (2013) har Lygre til nå utgitt og fått oppført syv helaftens skuespill, som samlet er oversatt tilet ti-talls språk og har vært spilt i en rekke land.

Han utfordrer også teatrets evne til å være teater. "Jeg forsvinner" (2011) ble tildelt Ibsenprisen for 2013 og er det av Lygres stykker som har vakt størst oppsikt både hjemme og ute.

I åpningsscenen befinner «Jeg» seg alene i sitt hus: «Det er her jeg lever det livet som er mitt. (...) Jeg er lykkelig.» Men det ligger en uro under. Hun venter på sin mann som ikke kommer. Vi får en følelse av at hun frykter noe dramatisk. Det er skjedd noe - er det en naturkatastrofe, er det krig?

Sammen med «Min venninne» og «Min venninnes datter» begir «Jeg» seg på flukt. Underveis prøver de tre i stigende desperasjon å leve seg inn i andres situasjon for å veie opp for følelsen av selv å bli utslettet. Til slutt kommer de vekk fra hverandre. Til slutt blir også «Jeg» borte. Hun forsvinner.

Men som for å gjøre det til en uutholdelig realitet, lar Lygre handlingen fortsette uten sin hovedperson, ikke bare det: han introduserer en ny - «Min mann». I stykkets to siste scener handler det om ham. Han treffer en ny, «En fremmed kvinne». De forsikrer hverandre om at det nå er dem. Men sluttreplikken kommer som et lavmælt, nærmest ufrivillig utrop: «Jeg kan ikke klare dette alene.»

Lygre utfordrer vår evne til å sette oss i andre menneskers sted, og dypest sett vår redsel for ikke å bety noe for andre. Og dermed for å forsvinne - for ikke lenger å være til.

Men Lygre utfordrer også teatrets evne til å være teater, til å være en skueplass, der mennesker og levd liv stilles til skue. Teksten foregår på tre parallelle nivåer: Den vanlige dialogen, fremsagte sceneanvisninger, og tanker og utsagn personene forestiller seg hos menneskene de snakker om. Denne «Lygres metode» innebærer at skikkelsene hele tiden utprøver relasjoner og situasjoner, gjennom skiftende fortellerperspektiv. Men denne utprøvingen får bare mening gjennom publikums medvirkning.

I så måte utviser Lygre en oppsiktsvekkende - og helt original - tillit til publikum, og til vår, ja - forestillingsevne. På denne måten er det han virkelig griper sitt publikum.

Det er forbundet med uvisshet å innlemme nålevende diktere i en kanon. Slik Lygre hele tiden ambisiøst og overbevisende bryter ny grunn med sine stykker er det langt fra gitt at Jeg forsvinner vil vise seg å bli Lygres mest betydelige verk. Men han har uansett allerede godtgjort sin plass blant de ledende norske teaterdiktere i hundreåret etter Ibsen.