Utgangspunktet for Rune Christiansens nye diktsamling er en mors forsvinning inn i glemselen. Samlingen åpner i det akutte: i den dementes brennende smerte, øyeblikkene da hun innser at hun mister seg selv; i sønnens sorg over det langtrukne tapet. Men parallelt med de brutale betingelsene finnes også et slags håp, i nostalgien, i det tilsynelatende ubetydelige småtteriet i omgivelsene, og ikke minst i litteraturen. "Jeg går i sorg" er en bevegende og trøsterik dialog mellom fortvilelse og forsoning, erindring og lesning.