«Jeg skulle gjerne sett havet»

Denne boken er den sjette jeg gir ut. Jeg håper selvsagt at den ikke blir den siste. Stort sett ruller den i samme spor som mine tidligere bøker, og selv sagt flommer havet under de fleste historiene jeg forteller. Det gjør også kjærligheten til livet og til vi mennesker som forsøker å leve det. Vi prøver å finne noe å tro på, eller i det minste noe å håpe på. Det er ikke så enkelt som det kanskje kan høres, - noe de fleste av oss jo blir klar over etter hvert. Albert Einstein formulerte en «trosbekjennelse» (han kalte den det). I fri oversettelse lyder et avsnitt omtrent slik: «Forunderlig er vår stilling på jorden. Alle kommer vi hit ufrivillig og ubedt til et kort opphold uten å vite hvorfor og i hvilken hensikt» For meg er det vanskelig å være uenig i et slikt synspunkt, men jeg vet jo at mange ikke deler denne oppfatningen.

De ofte dramatiske settingene i mine historier vil jeg mest skal tjene som kulisser for de menneskene som opptrer på mine scener og som samtidig agerer som både manusforfattere, instruktører og koreografer. Resultatene av slik rolleblanding blir ofte så som så, og verre blir det fordi publikum ofte griper inn og kaster uventede og malplasserte rekvisitter inn på scenen.

Jeg har etter hvert fått for vane å snike med enkelte historier «fra det virkelige liv», altså mitt eget liv, og å blande korte tekster, kanskje er det dikt, inn mellom prosaen. Denne boken har fått et utvalg av slike tekster til slutt. De handler alle om kjærligheten til livet, kvinnen og havet. Axel Sandemose skrev at det bare fantes tre ting å skrive om: Kjærligheten, havet og døden. Foreløpig konsentrerer jeg meg, med enkelte unntak, om kjærligheten og havet.