Noe er galt. Kroppen til Ella er i konstant beredskap, uten at hun forstår hvorfor. Hun må telle til fire. Om og om igjen. Hun tør ikke gå på do og må vaske seg til knokene blir tørre av såpe. Ella setter seg under skrivebordet sitt på loftet i Paris, tegner livet sitt som en tidslinje på et ark. Over den lange streken, to røde utropstegn. Det første vet hun hva betyr, men hva med det andre?

Gjennom glimt fra en barndom preget av tap og en ungdomstid der tillit ble misbrukt, viser Kyssemerket hvordan kroppen husker det sinnet forsøker å fortrenge.

Jeg skal bare på do, sier folk, som om det er helt vanlig. Som å si at det regner, at de pusset tennene om morgenen da de sto opp. Jeg blir så misunnelig når folk snakker sånn. Jeg skal bare på do, på toalettet. Jeg skal bare tisse. Bare bare, noe lite, helt naturlig. Jeg må tisse, vanlig å si. Det kan kanskje jeg også si. Tissen, det klarer jeg vel å si?