Latteren er en idéroman så vel som en eksistensiell og ekspressiv tekst, en roman der jeg-fortelleren drives stadig dypere og mer foruroligende inn i erindringen, i voksende erkjennelse – men samtidig i forvirring – ved tilværelsen.

Gjennom et absurd forsøk på å forstå og snakke om selvmordet – Hedda Gablers selvmord, og selvmordet til en krigsskadet venn fra barndommen – prøver den mannlige jeg-personen i denne boken å nærme seg en purung kvinne, en av hans egne elever.

Med den fjerne, men ikke desto mindre destruktive, krigen som bakteppe, og vennens kaotiske brev fra den – utspiller kjærlighetsforholdet seg i et lukket rom.

Peter Sercks påtrengende fortelling punkteres og brytes av fotnoter der jeg-stemmen røper mer av sitt liv, sin uro og undring.