"For en del år siden reiste jeg nordefter til Gudbrandsdalen, over Hadeland og Toten, på vestsiden av Mjøsen. På Sveen, et skifte i Biri, fikk jeg en doven hest og en noe gammelaktig, snakkesyk mann til skysskar. Ingen av delene tok jeg meg nær av. Det hadde ingen hast; Svennes, hvor jeg som vanlig aktet å prøve gjestfriheten og ta nattekvarter, kunne jeg nå i god betids, og mannens sjeldne livlighet og treffende bemerkninger om flere av bygdens folk, som jeg kjente, forsonte meg lett med hans ualminnelige snakkelyst. Dertil kom at det var en deilig vårlig aften. Solstrålene brøt glitrende og tindrende i Mjøsens flate, farvet skyene og spilte mellem det unge løv. Åsene i Fåberg, som begrenset landskapet fjernt i nord, ble mørkere og tapte seg i dype blå og fiolette toner, mens aftensolen la sin gylne glans over den rike Ringsakerbygd på fjordens østside. Da vi var kommet et stykke forbi "Odden", fikk hesten det innfall åstanse i en bakke. Nesten rett frem for oss lå Biri kirke i noen avstand, og til venstre lenger bort på en høyde lå en gård med en mørk ås i bakgrunnen. Jeg husket ikke navnet på den og spurte om det. "Det er Lunde," sa mannen. "Det er rart Di ikke veit det, Di som er så kjent her. Di har da visst hørt tale om "Lundeblod" og "Lundetull"; det er velkjent ord i Biri det, veit jeg."

Nei, det kjente jeg ikke til og ba ham fortelle, noe han straks var villig til."