Emme sitter ved vinduet på Signes Hus og ser ut på fullmånen. Hun tenker på at en natt vil hun gå ut i mørket, helt alene. Med ett bestemmer hun seg for at denne natten er perfekt. Hun lister seg gjennom sovesalen og kommer ut uten å bli oppdaget. På sin nattlige vandring hører hun et halvkvalt skrik.

«Frue? Hører De meg?» Kvinnen hadde på seg en kappe, og et rutete, blått ullstoff var synlig. Under koneluen stakk det frem noe lyst hår. Hun kunne være på morens alder, kanskje litt yngre. Kvinnens ansikt var nesten lysende blekt, og huden knudrete av arr.

Emme rykket til da hun så det. Sott! Med et gisp trakk hun seg unna. Frykten hun så modig hadde overvunnet litt tidligere, lammet henne for fullt.