Da hun var sytten år, løp hun fortest og lengst og var ikke til å stoppe, men så stoppet alt opp. Kjersti skulle egentlig studere til å bli ingeniør, men ligger i stedet på gamlehjem. Hun hører en dame dø på den andre siden av veggen. Kjæresten orker ikke å bære henne lenger. Kjersti tenker at hvis hun kan klare å skrive en roman, vil hun igjen føle seg som et menneske. For en roman må være skrevet av et menneske. Hun begynner å skrive på gule post-it-lapper som hun klistrer på veggen over senga.

"Monstermenneske" stuper inn i det syke, det stygge, det vakre, det selvransakende og det sårbare, med tankevekkende alvor og sjenerøs humor. Hvordan slutte å være redd og bli et menneske ute i verden?