«[Döblin] frir gjennomgående til det absurde, i et språk som er klart og levende og samtidig like foruroligende som en bilulykke.»

«Humoren er mørk. Det gjelder også de generelle betraktningene. Men Döblins fortellinger er oppløftende i sin eleganse og skjønnhet.»

"Grenseløs god. Alfred Döblin byr på innsikt mellom det absurde og det realistiske."

"Alfred Döblins anspente fortellinger er både morsomme og urovekkende. ... Döblins overordnede blikk på menneskene er lite nådig - de er sykelige og latterlige, små trykkokere i et samfunn som snart eksploderer.  De er også morsomme, friske og fremmede, ja, et vesentlig tilskudd til norsk litteraer flora."