Sonja blir stadig opptatt av den rike og kjekke Arne Haugseter, og han ser ut til å gjengjelde følelsene hennes. Men moren hans hater Sonja, og gjør alt hun kan for å ødelegge mellom dem. Sonja orker ikke å ta opp kampen. Hun innser at skal hun skape seg en tilværelse, må hun gjøre det alene.

Hjemme på været skjer det en tragedie, og en hemmelighet som har ligget skjult i mange år, truer med å komme for en dag.

”Æ kan ikkje følg dæ på denne turen, Bæsta, mæn æ kjæm nok ætte, og ka tid, det veit jo ingen. Det e Gud som tælle de dagan som vi skal få her på jorda. Hadde æ bærre vært hos dæ og holdt handa di da du sovna. Tilgje mæ at æ gråt, Bæsta. Æ sa at æ sku vær stærk, mæn tåra e ikkje bærre svakhet. De e kjærlighet og.” Utenfor seilte månen mellom skyene. Av og til snek den seg inn i det svakt opplyste rommet, streifet over den dødes ansikt, lyste ned på Sonja, og fikk skyggene til å leve sitt eget liv.