Med umiskjennelig råhet, presise observasjoner og uovertruffen humor tar Päivi Laakso oss med til Torniodalen.

Et eldre ektepar herser med hverandre på sin vante måte. Men nå er rollene byttet om. Den syke kona må passe på mannen.

Deres datter Päivi har flyttet til Norge og blitt kunstner.

Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen.

Han ser på amerikaklokka.

– Hvem var det som kom med den? spør han.

– Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og snurrer skjerfet

rundt halsen.

Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått

av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På

slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer

frem og tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han

går til bakdøra.

Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet
vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange
over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør
tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år
siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted.
– Furua bør fjernes, mumler mor. – Den står der til ingen nytte.