«Å få kreft er som å bli avbrutt midt i en setning. Hva var jeg? Hvordan var jeg, og hvordan levde jeg før kroppen ble rammet, mens jeg var hel og intakt? Som et barn, tenker jeg nesten. Skånet.» Et gen får nok av å være et null i mengden, en arbeidsmaur som ingen ser og alle tar for gitt. Det ser rødt: NÅ ER DET MIN TUR. Genet er forsynt. Cellen som huser den, muterer og deler seg. Til femti. Åtti. Hvorfor ikke hundre? Genet slutter å legge bånd på seg. Ingen hemninger mer.

Etter tre-fire år har det dannet en klump på to-tre centimeter, en helt vanlig svulst i et godt voksent bryst. Mitt.