«Lasteplanet var fylt med avfall fra en søppelstasjon i storbyen, der tre menn og to kvinner i tillegg til gutten og mora hadde klatret om bord. Helt siden starten av turen hadde de vært omgitt av illeluktende avfall, og derfor la de ikke merke til den sviende stanken som bare ble verre og verre desto lenger inn på øya de kjørte. Først da lastebilene nådde toppen av den svingete bakken, merket de hvor vanskelig det var blitt å puste. Det stinket av avføring og kloakkvann, råtnende matrester, mugne, fermenterte soyabønner og gammel, ihjelkokt soyasaus - en uutholdelig blanding av alle tenkelige vonde lukter - og i mørket rundt dem - fryktløse, svermende, klistret til klærne, hendene og ansiktene, og særlig like rundt leppene og øynene - var det tett i tett med fluer.» En sen kveld en gang på 80-tallet er en ung gutt på vei til Blomsterøya sammen med mora si. Øya ligger midt i elva som renner gjennom en by som kan minne om Seoul i Sør-Korea, et land som på den tiden var i voldsom økonomisk vekst, men fortsatt styrt av et militærdiktatur. Faren til guttungen er en av mange som er forsvunnet, det vil si tatt av myndighetene og plassert på en «rehabiliteringsanstalt». Mora og sønnen er blitt lovet en ny start, men Blomsterøya er alt annet enn hva det idylliske navnet skulle tilsi: For selv om øya en gang var bebodd av bønder som levde i pakt med jorda, er det nå en diger søppelfylling bebodd av tusenvis av søppelplukere. Forkastet av samfunnet må mora og sønnen finne sin plass blant andre utstøtte og leve av det menneskene i storbyen kaster fra seg. Nær verden er en gripende og øm fortelling om fattigdom og utenforskap, men også om vennskap og samhold. Samtidig er den en bitende satire over et brutalt forbrukersamfunn som verken verdsetter tingene det produserer eller menneskene som konsumerer dem.