Gjennom far og sønns tosomhet i fuglekikkingen får Sundstøl sagt noe vesentlig om menneskets vilkår under solen. «Nattsang» er slik en stillferdig gripende studie av ensomhet og reflektert eksistenssorg, en sårt vakker sørgesang over tiden som går, alt som er borte og alt som stadig forsvinner.

Gripende om far og sønn. Sundstøl skaper en episk ramme rundt intime menneskelige forhold som er underlig og ofte slående vakker.

Det umulige i forholdet mellom forelder og barn er vakkert beskrevet, og flettes sammen med meditasjoner over fugleliv. ... At romanen tillater seg å sirkle rundt meningstap uten at det slår beina under de mange lyriske beskrivelsene av fuglenes liv, gjør den til en rik leseropplevelse. Nattsang framstår som et usedvanlig oppmerksomt vitnesbyrd om det som er i ferd med å ødelegges foran øynene våre.

Vidar Sundstøl kan med «Nattsang» ha skrevet årets beste norske roman … Steder kan vanligvis ikke fly. I Sundstøls roman kan de det.

Vidar Sundstøl skriv nydeleg om veksande sorg og langsamt tap. ... Dette er ei eksepsjonelt velskriven bok, der teksten er klår og gjennomtenkt. ... så god at ein helst bør lese langsamt, for å få teksten til å vare.

Nattsang er en historie fortalt i moll, her er ingen høye lyder eller roping, bare en lavmælt fortelling om ensomhet og savn, rammet inn av fugler og naturopplevelser. Lesingen ble aldri kjedelig, og det var noe med disse fuglehistoriene, som sådde en uro i meg. Selv om teksten er nedstemt, så var sukkene jeg kom med underveis i lesingen av det fornøyde slaget.