Nymånedagene stiller opp det sårbare og forgjengelige ved livene våre... dikt som griper meg i sin vakre enkelhet... Leseren får større rom til å dvele, til å bli værende i ordene... I vendingen mot livsvilkårene ligger, om ikke en direkte anti-individualisme, så en dragning mot (og kanskje en maning til) en mindre materielt fundert tilværelse.

Dikta er merkeleg tidlause... Det er ein gjennomførd konsentrasjon om det heilt eksistensielle, ja liv og død, «evige» temaer i poesien - som aldri vert utdaterte... Luggs dikt kjem som ei motkraft: mot larmen, mot gløymsla, mot forflating av sjelelivet...«jordstenglene kryper/ over føttene// blomstrer ved anklene».Dét kan berre ein sann poet sjå og skriva.

Jakten på mening ved tilværelsen foregår hovedsakelig i den nære naturens skiftninger mellom lys og mørke. Tilfanget av bilder og referanser fra kristendom og litteratur er stort [...] Lugg skriver renskårne dikt med klar diksjon, ingen vers er på mer enn fem ord og den hvite sidens stillhet får god plass. Han kan skrive svært gode bilder