– Vær så snill, ikke gjør det, hvisket Maria hest mens hun lente hodet på

Alexanders skulder.

– Det gjør vel ingen ting om Kristianias menn velger å stemple deg

som feig? Om du trekker deg så vil vi i hvert fall ha hverandre.

Alexander sa ikke noe. Taust ble han stående og kjenne vekten av Marias

kropp mot sin mens ordene hennes gav gjenklang i hugen hans. Maria hadde

rett. Fullstendig rett. Det han nå var i ferd med å gjøre var intet

annet enn en tåpes handling. Han gikk sin egen død rolig i møte. Han

burde trekke seg. Han burde fortelle herr Lautzbretger at han ikke

ønsket å ta opp hansken likevel. Det betydde ingenting om de fisefine

byfolkene valgte å fordømme ham. Men han visste likevel at han ikke kunne

trekke seg. Han måtte stå ved sitt ord. Familien Rustens ære måtte

forsvares.