Jeg husker jeg likte hvordan madrassen sank idet han satte seg på sengekanten og sa at jeg var vakker mens jeg plasserte en kaffekapsel i Nespresso-maskinen. Han lurte på hvorfor jeg ikke kjøpte kapsler som faktisk var ment for min maskin, men da sa jeg bare at ingen er ment for noen. Han forsto ikke hva jeg mente med det. Ikke jeg heller. Da han reiste seg, fløt madrassen opp igjen, i en seig, men jevn bevegelse, som om den ikke husket han lenger.

Jeg skulle ønske jeg var sånn, jeg også.

Og så kom regnet er en roman om lengsel og ensomhet, om poengsummen på en depresjonstest, og om hvor usannsynlig vakre gutter er når de har kjærlighetssorg.

Om å snakke om seg selv, selv om man ikke vet hvem man er, og om å huske å puste når kroppen har glemt hvordan.