– Du må være Hansine. Jarlaug rakte frem hånden med et lite smil. – Endelig får jeg møte deg. Hansine neide og tok imot hånden. Kjente et fast trykk mot håndflaten.

– God dag, Jarlaug Grønvoll. Hun våget ikke å se på Iver, visste ikke hva hun kom til å se i blikket hans. Fordømmelse, svik ... Hjertet skalv i henne.– Marie ... og Iver, har pratet så mye om deg, så jeg føler at jeg kjenner deg allerede. Jarlaug rødmet og ga Iver et raskt øyekast, – og vi blir vel bedre kjent etter hvert. Hansine nikket, visste ikke helt hva hun skulle si. – Det ser jeg frem til, sa hun og var seg hele tiden bevisst Iver som sto taus like bak Jarlaug.