Og jeg vet at jeg har mistet deg, jeg vet at du er helt borte, at alt jeg klamrer meg fast til aldri kan bli noe mer enn det som var, aldri kan bli noe mer enn en versjon som er så redusert at det knapt ligner, alt jeg kan gjøre er å holde fast, jeg vil ikke noe annet, jeg vil ikke fortsette, jeg vil ikke bevege meg lenger og lenger bort fra det som var, fra deg, jeg hater hver ny dag som kommer og er og forsvinner, hver dag som banker seg inn som en kile, skiller oss mer og mer, hver dag som føyer seg til mellomrommet fra der du var og til der jeg er nå.

Formbevisst debutroman om tap, sorg og hukommelse.

"En suggererende språkopplevelse ... denne vesle boka er formfullendt." Ellen Sofie Lauritzen, Dagbladet

"Molven skriver godt og innsiktsfullt om den altomfattende utmattelsen som følger i kjølvannet av tragedien, om følelsen av å skulle bevege seg videre i en nedbrutt kropp."

Rune F. Hjemås, Adresseavisen

"den intense smerten og sorgen som hovedpersonen påstår hun ikke makter å fange verbalt, den speiler seg like fullt i det språklige uttrykket ... oftest stillferdig, stilsikkert, sensuelt gjort."

Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

"overtydande språkføring ... Og nett den språklege handteringa imponerer i denne debutromanen ... det [skal] bli spennande å følgje forfattaren Leite Molven." Sindre Ekrheim, Bergens Tidende