Kontinentet hadde naturligvis ligget der hele tiden, som en mosaikk av litteratur, nyhetssnutter om mødrene på Mai-plassen, der de begråt sine forsvunne sønner, et bilde som av og til var blitt forsterket med en sosialrealistisk film. Men alt det andre, tangoen, salsaen, panfløytene, virket mest som støy for meg, det fenget bare ikke. Så kom denne Buenos Aires-boomen, byen for dem som savnet Europa, en by hvor tidsskriftene var så nostalgiske at de anså freudiansk psykologi som sidestilt med filosofi, litteratur, scene og kunst.

Men ingenting av dette hadde noe med meg å gjøre. Grunnen til at jeg satt på flyet til Argentina het Lidia Cardinale, forfatter og mulig halvkusine. Hun var psykolog, opprinnelig. Og så hadde denne psykologen med filmdivanavnet i en alder av førtito debutert som romanforfatter, en roman basert på en «sann historie». Den var blitt en bestselger, en beretning nedtegnet av barnebarnet til en slave, en kvinnelig mestizo, altså halvindianer, som var forfatterens egen mormor. Og den mannen som hadde hatt henne som sin slavinne og matékokerske, var ingen ringere enn min egen farfar.