Lite er tilbake av verden som vi kjenner den og lite er igjen av det dikteriske jeget i Roy Normanns første diktsamling. I Reseptor knyttes sansene og inntrykkene an til en stadig skiftende omverden, og den påfallende subjektløsheten er en forutsetning for den lyttingen og framvisningen som skjer i diktene. Språklig finslipt, kjølig distansert, spennes det opp merkverdige bilder av det som holder på å komme til syne, eller nettopp er forlatt. I diktenes utsagn finnes hule toner og en mørk komikk; en konstant bevegelse mot utvisking, svikt, forsvinning, flukt, mot det ubestandige og ustadige. Og et sted i dette finnes en drøm om alle verdens bestanddeler.