Henry Parland (1908–1930) regnes som det fjerde store navn innen den finlandssvenske modernismen, etter Edith Södergran, Elmer Diktonius og Gunnar Björling. Men ulik de tre andre var han hverken sensymbolist, ekspresjonist eller dadaist: Han var rett på sak, i en stil som kunne kalles funkis – en «genuin 60-talist», som Göran Palm kalte ham; tingopptatt 40 år før Klaus Rifbjerg og nyenkelheten, inspirert av film, moter, annonser, jazz, motorsykler. En bråbegavet yngling, som døde altfor tidlig, bare 28 år gammel.

Parland er lite kjent utenfor Sverige og Finland – men presenteres nå på norsk for første gang, i et utvalg gjendiktet og introdusert av Jan Erik Vold.